Tid til overs

For noen uker siden spurte mamma om jeg ville bli med til London en dag eller to for å spise lunsj med barna mine, som bor der. Hvordan kunne jeg si nei? Vi hadde 36 fantastiske timer sammen: en deilig sjømatlunsj i Covent Garden, ordentlig te i en tekopp og verdifull tid med unge voksne som hadde så mye å fortelle mens vi ruslet gjennom Londons gater.

Lite ante vi at verden slik vi kjente den, snart skulle stenge ned på grunn av et usynlig, dødelig virus. Vi visste ikke at hjemkomsten til Bergen ville bety to uker i karantene. Og vi kunne aldri ha forestilt oss at vi måtte forlate vårt kjære sted på Bryggen.

Den fine butikken vår er så liten at vi ikke kunne holde åpent og samtidig ivareta sikkerheten til kunder og ansatte. Vi måtte stenge. Budsjetter og prognoser ble skrevet og gjennomgått i all hast. Uten inntekter måtte dessverre de ansatte, inkludert meg selv, permitteres. Ruth Sofie og Daniela jobber deltid for å holde nettsalget i gang, slik at Susan Fosse SKAL kunne fortsette når dette er over.

Jeg har aldri hatt noe stort behov for å dele tankene og meningene mine skriftlig. Jeg er strikkedesigner og driver min egen bedrift. Jeg elsker farger og teksturer, former og overflater. Jeg elsker å designe strikkeplagg, snakke med kunder og kolleger og se at folk blir glade. Dagene går med til alt som skal til for å holde den lille bedriften min i gang, og jeg trives med det. Det gir meg trygghet og glede i min egen lille verden.

Mange av oss har plutselig fått beskjed om å holde oss hjemme, med eller uten arbeid å gjøre. Vi har fått «tid» i gave. Tid er det mest verdifulle vi har, og noe jeg i flere tiår har jobbet for å få råd til. For meg er tid den største luksusen. Tenk å ha en hel dag fri uten stadig å være tilgjengelig på telefon i tilfelle noen i butikken lurer på noe. Plutselig har jeg fått all denne tiden i fanget, og jeg vet ikke om jeg var helt forberedt!

De to karanteneukene etter London-turen gikk med til å håndtere den akutte krisen og høre på altfor mange nyhetsoppdateringer. Kjøkkenet ble malt, skuffer vasket og mat og krydder kastet – noe var helt fra 2002! Papirer og mapper ble sortert. Avisutklipp og gamle fotografier dukket opp, og gode minner ble hentet frem og delt med familie og venner. Terrassen ble feid og blomsterbedene ryddet. Gamle strikke- og hekleprosjekter fra esker på loftet kunne endelig gjøres ferdige. Og treningen skulle jeg selvsagt også snart komme i gang med igjen. Jeg har laget lister over alt jeg kan gjøre med denne dyrebare tiden.

Nå begynner det som er litt skummelt. Etter å ha fylt dagene med gjøremål som ikke krever så mye tankevirksomhet, har jeg fått rom til å tenke over det som faktisk skjer – i verden, i Norge, hjemme og med meg selv. Vi har hastet gjennom livet i et voldsomt tempo, men for hva? Økonomisk vinning, prestisje og mestringsfølelse? For å høre til og bli akseptert av dem rundt oss? Jeg har alltid trodd på en bærekraftig livsstil og klær som varer. Jeg elsker at genserne mine kan vare livet ut med riktig stell. Jeg elsker teserviset jeg kjøpte i en bruktbutikk da jeg var 17, og trærne jeg har plantet i hagen. Men når tar jeg meg egentlig tid til å glede meg over dem? For første gang føles det som om jeg virkelig ser trærne. Jeg ser vårfargene og alt som vokser rundt meg. Jeg har også fått snakket med venner på nett. Det høres kanskje lite ut, men det har vært en glede å ha tid til å lytte.

Jeg vet ikke om jeg vil være like positiv om noen uker. Akkurat nå føler jeg meg likevel privilegert som har denne tiden. Uten å bagatellisere alvoret i situasjonen, som vil prege oss alle lenge, prøver jeg å glede meg over de små øyeblikkene. De har hjulpet meg gjennom mange vanskelige perioder. Nå føler jeg mer enn noen gang at vi kan stoppe opp uten dårlig samvittighet og nyte en god kopp te – i en ordentlig tekopp.